Hardangervidda på langs i Sibir-kulde

Av Tom Inge Moi-Vist1. april 2018

Turer Turskildringer

Sibirkulda satte oss på prøve
Sibirkulda satte oss på prøve

Endelig var det tid for tur igjen! Hardangervidda på langs satte virkelig preg på mine turerfaringer.

 Den opprinnelige planen for 2018 var gjennomføringen av den ærefryktede fluktruta etter Tungtvannsaksjonen fra Rjukan til Sverige. Denne våren er jeg imidlertid på innspurten av min mastergrad i anestesisykepleie, og dermed ble denne turen utsatt til 2019. Men en tur måtte det bli. Hardangervidda på langs er også en tur på lista, og en viktig forberedelse før neste års kraftanstrengelse. Jeg og to gode kamerater var klare for dyst.

Klargjøring og forberedelser.

Denne fasen av turen synes jeg er en spennende og artig fase. Det å gå gjennom turen i detalj gjør at jeg får avdekket alle aspekter og behov. Forberedelsene mine før denne turen bar preg av tidligere erfaringer, erfaring jeg virkelig skulle få testet.

 

 

Dag 1 – Reisedag og etablering. 

Kartrekognosering på danskebåten
Kartrekognosering på danskebåten

Turen starta mandag morgen med lokalbuss fra hjemmet kl 0540 inn til Stavanger Sentrum. Herifra gikk det buss til Risavika og FjordLine, «Danskebåten» innenriks fra Stavanger til Bergen. Innenriksreise uten bil koster 200 kr og turen tar 5,5 timer. En svært behagelig reise, og billigste alternativ på denne reisestrekningen. Her la vi ut alle kart på dansegulvet som vi hadde for oss selv, og vi fikk gått gjennom turen i sin helhet. Fra havneområdet i Bergen gikk vi inn til Jernbanestasjonen og tok toget til Finse. En utrolig flott togreise med Bergensbanen i flott natur med tid til teiping av bein. En i turfølget kom fra nattevakt, så han måtte også prioritere noe søvn både i en krok på Danskebåten og på toget. Ikke uvanlig at noen slukner i en krok på denne båten.

Da vi gikk av på Finse reagerte vel alle med: «Oj, her var det jammen kaldt!» Etter siste prep inne på togstasjonen på Finse spente vi på oss skia og gikk over vannet. I måneskinn fant vi turens første campområde og etablerte i mørke. Vi innså mer og mer hvor kaldt det faktisk var, og alt ble utført med vindvotter. Jobbing med vindvotter skulle vi fort bli drevne på.

 

 

Dag 2 – Første dag på marsj. Finse-Nødbivuakk (nær Krækkja)

Første morgen ved Finse
Første morgen ved Finse

Dagen starta bikkjekald med riving av telt og klargjøring til marsj. Det var en rivende kald vind i tillegg til -25 grader. Vi tenkte alle at dette fort kunne bli en kald affære. Det gikk vel nøyaktig ett minutt etter at vi satte i marsj før det ble besluttet å ta på skibriller og neoprenemaske. Dette var avgjørende for å kunne fortsette turen. Denne dagen ble preget av sterk vind og dårlig sikt. Vinden var til tider så sterk at vi hadde problemer med å holde oss på beina. Da det stod igjen ca 1 km til dagens planlagte destinasjon og campområde (Krækkja), var sikten så dårlig at vi kun så hverandre når vi gikk tett i tett. Vi besluttet å prøve i 10 minutter til, og hvis det ikke ble bedre så var eneste alternativ å grave oss ned og slå opp nødbivuakk. Vi viste hverandre med tegn og signaler at vi måtte gå tett, og vi så oss svært ofte tilbake om alle var med og hvordan alle hadde

det. Dette er gode rutiner vi alle har med oss fra tiden i grønt, og det gir en god trygghet hos alle underveis. 10 minutter gikk og teltet måtte opp her og nå.

Første morgen på Finse
Første morgen på Finse

Kalde og slitne kropper innså rakst alvoret i situasjonen. Da vi stod og gravde ble hullene igjen fylt opp av snø på grunn av den sterke vinden. Dette ble litt av et krafttak. Vi kom oss omsider i ly og fikk fyr på primusen. En magisk lyd og en avgjørende varmekilde. Snøsmeltingen gikk knallbra, og vi fikk i oss varm mat og drikke. Vi la noen føringer for neste dag. Alternativene var å gå tilbake til Finse, bli liggende i stormen, eller å gå videre hvis været var litt bedre. Så gjenstod kveldsrutinene før det var på tide å krype ned i soveposen. En i laget måtte ut å gjøre sitt fornødne i stomen, og han nagla seg fast i en stein og fikk jobben gjort. Tidenes raskeste med et stødig nedslagsfelt på vidda. Utrolig viktig å kvitte seg med avfallsstoffene slik at kroppen ikke bruker energi på å holde det varmt. Slik som han sa: «den fortjener ikke den varmen!». Vi la oss i soveposene med ull og en flaske med varmt vann og snurpa godt igjen.

Nødbivuakkprosedyren ga oss en vekker når det gjaldt arbeidsoppgaver og arbeidsfordeling. Det var så kaldt at vi automatisk ble fullstendig avhengige av at alle gjorde jobben fort og med god kvalitet for at dette skulle gå bra. Vi ble tvunget til å løse oppgaver hele tiden, og vi ladet først ut da vi senere inntok Sandhaug.

Dag 3  – Nødbivuakk (nær Krækkja)-Stigstuv

Krækkja
Krækkja

Vi våkna i en fryseboks med rim og is på alt. Natta var preget av for lite ull på kroppen og en jevnlig irritasjon av rim som falt ned i ansiktet på oss. Vinden herja også godt med teltet selv om det var godt gravd ned og bardunert.

Da vi fyra opp primusen for snøsmelting og frokost ble frost og is til fukt. Været var noe bedre og vi ble enige om å prøve videre. Det var fortsatt signal på mobiltelefonen, og på nrk.no leste vi om Sibir-kulden og vinden som nå passerte. Hardangervidda var spesielt utsatt, og meteorologer gikk ut og frarådet folk om å være i fjellet. Det hadde ikke vært så kaldt på Hardangervidda siden 1982! Vi følte allikevel at vi hadde god kontroll på situasjonen.

Planen i dag var å gå fra Krækkja til Sandhaug, men det ble raskt bestemt at Stigstuv skulle være dagens destinasjon. 4 mil ble for villt i dette været for oss. Vi passerte Krækkja der de var i gang med å klargjøre hytta til sesongåpning. Vi lånte toalettet og fortsatte turen over fjellet med nesen mot Rv7 som neste «checkpoint».

Vinden var fortsatt sterk og bitende kald. Effektive kuldegrader var uten tvil -40 og gjerne lavere i de verste kastene. Jeg har aldri gått med mer enn netting under skallbekledningen under marsj, men nå gikk jeg med ullfrotté på hele kroppen i tillegg – uten å svette! Vi visste ikke direkte hvor kaldt det var, men for meg var dette en ny dimensjon av kulde. Å ta bilder i dette uværet og i denne kulden var sjeldent aktuelt. Det var viktige arbeidsoppgaver som måtte gjøres for at dette skulle være mulig, og et øyeblikk uten vindvotter ville raskt ende med frostskader.

Dette var uten tvil den tøffeste dagen for oss alle. Vi fikk i oss for lite mat og drikke under marsj, og vi var veldig innstilt på å ta inn på Stigstuv når vi en gang kom frem dit denne ettermiddagen. Vi begynte å innse at denne kulda og vinden ikke var til å leke med.

Stigstuv var dagens gulrot, og den éne i laget annonserte en gledelig nyhet om pinnekjøtt i sekken. Euforien var til å ta og føle på! Da vi kom frem til Stigstuv så det temmelig låst ut. Vi kom frem til døra og leste på en lapp at det var stengt. Vi var tomme for energi, men det tok nøyaktig ett sekund før det kom en klar melding: Teltet skal opp DER – NÅ! Teltet var oppe i rekordfart og alle oppgaver ble løst raskt og bra. Alle forstod alvoret i situasjonen – ingen kan slippe seg nedpå før alt er gjort. Da kan situasjonen fort bli farlig. Dette skulle vise seg å bli den kaldeste natta av dem alle. Under -30 og sterk vind kjentes godt. Pinnekjøttet ble nå en helt magisk bonus, en skulle ikke tro vi hadde spist kjøtt før.

Dag 4 – Stigstuv-Sandhaug

Endelig Sandhaug
Endelig Sandhaug

Denne natta var uten tvil den kaldeste av dem alle, og det ble en røff start på dagen med sterk vind og en vill kulde. Jeg trodde jeg hadde opplevde en vinternatt før, bokstavelig talt, men dette var en ny dimensjon. Det var nok denne dagen frostskadene også presenterte seg. Én i laget fikk en frostskade på en storetå, og jeg fikk en liten frostskade på venstre kinn. Disse skadene ble først oppdaget på kvelden da vi besluttet å ta inn på den åpne sikringshytta på Sandhaug. Vi måtte inn og få kontroll på situasjonen, på oss selv og på alt materiell. Og det var en utrolig viktig timeout der vi la om strategien for resten av turen. Vi besluttet at teltlivet var over for denne gang, og at turisthyttene ble de neste holdepunktene for resten av turen. Det var en deilig følelse å endelig se Sandhaug. Verden holdt nesten på å rase sammen da vi så at også Sandhaug var stengt, men da vi så at sikringshytva var åpen var det tre lemmen på ski som jubla godt! Hytta ble fort varm og det var godt å senke skuldrene.

I løpet av denne dagen kom sola frem og vi klarte for første gang å virkelig kose oss på turen. Frem til nå hadde det vært hard jobbing. Dette var første dagen med virkelig vidde og naturen ble utrolig mektig rundt oss. Vi kunne ikke se noen og følte oss alene på Hardangervidda. En sterk følelse som gjør meg stolt.

Dag 5 – Sandhaug-Litlos

Natta på Sandhaug var magisk. Det var godt å starte dagen varm og tørr med god kontroll. Dette var en utrolig flott dag med sol og mindre vind. Et lite lemmen spratt opp mellom beina på en av oss og pilte over snøen. Da vi nærmet oss Litlos ble det overskyet, og på kvelden begynte det å snø. I kveldinga passerte det en rev, og vi fikk også besøk av to jenter med pulk som da jobbet seg gjennom en etappe av Norge På Langs. Det ble en hyggelig kveld med deling av turerfaringer og røverhistorier. Det ble pannekaker før vi krøyp ned i posen igjen.

Dag 6 – Litlos-Hellevassbu

Whiteout
Whiteout

Idag var det totalt whiteout, snø i lufta og et skikkelig flatt lys. Det var svært vanskelig å se konturene i terrenget og vi ble gang på gang lurt. Utforkjøringene visste en aldri når og hvor de ville ende. Én i laget forsvant plutselig foran oss. Han havna utfor en snøfonn og fikk et dropp på to meter. Momentet ga han en skikkelig faceplant rett før vi nådde hytta. Spennende, men samtidig farlig. Vi måtte tråkke egne spor denne dagen. Det var noe tung snø med fantastisk pudder på toppen, så vi byttet jevnlig på å tråkke opp spor. Jeg synes det er utrolig gøy å tråkke på for laget, det gir meg en god følelse å bidra. Vi navigerte med kart og kompass og tok oss ut grunnpunkter i terrenget som vi gikk etter. GPS benyttet vi også innimellom for å verifisere at vi faktisk var på riktig kurs. Det var en god trygghet, og en god bekreftelse på egen kompetanse på kart og kompass.

 

 

Siste støtin
Siste støtin

Dag 7 – Hellevassbu-Haukeli. Hjemreise. 

Dagen starta med et noe flatt lys i skumringstimen. Vi måtte nemlig starte tidlig idag for å ha en god tidsmargin til Haukeliekspressen tilbake til Stavanger. Utover dagen lettet været og vi fikk en magisk avslutning på turen. -5 grader, sol og 15-20 cm med magisk pudder var utrolig kjekt å vasse i. Vi måtte over noen kneiker, men utforkjøringene var fantastiske. Og den siste nedfarten ned til Haukeliseter Fjellstue var en skikkelig bonus. Det var vemodig å sette utfor den siste bakken og vite at nå skulle ski og sekk av for siste gang på denne turen.

Vi møtte et lag med fire menn med to pulker på denne etappen. Vi kom litt i snakk, og dette var erfarne fjellfolk. De var ganske sikre på at da Sibirkulda var som verst så var vi nok noen av de eneste i fjellet. Å høre dette fra andre ga et nytt perspektiv på hva vi nettopp hadde mestret. Et rush av en godfølelse, og stoltheten var vanskelig å skjule i laget.

På Haukeli ble det tid til en skikkelig god middag og en god øl. Vi tømte også et brett med gjærbakst hos bakeren før vi planta oss på Haukeliekspressen til Stavanger.

Vedlikehold.

Det å gå over utstyret etter turen er utrolig viktig. Jeg er ikke ferdig før jeg er ferdig, og dette er noen av flere gode rutiner jeg har med meg fra tiden i grønt. Og det er ikke nok med å vaske og tørke, en må også funksjonsteste og eventuelt reparere slik at alt er klart til ny tur. Alt var tipp topp så denne vedlikeholdsøkten ble en enkel sak.

Erfaringer og en tent ekspedisjonsgnist. 

Jeg hadde kun to gnagsår på hælene som preget meg. Og det at kroppen fungerer bedre og bedre underveis er en utrolig deilig følelse. Du er stiv og støl og kjenner på masse vondter på flere steder på kroppen, men med det samme en setter i marsj er maskineriet i gang.

Turan som tælle!
Turan som tælle!

Legg inn en kommentar