Haukeli-Ådneram på ski

Av Tom Inge Moi-Vist4. april 2017

Annet

Oversiktsbilde
Oversiktsbilde

En etterlengtet skimarsj ble gjennomført i 2016. Hverdagen har vært travel i de siste månedene, og det har blitt lite tid til blogging. Det var noen som spurte om jeg ville være med å gå fra Haukeliseter og sørover til Ådneram på ski. Lysten var stor og det ble en plan. Jeg brukte veldig lite tid på å forberede meg selv og materiellet, og mye ble til underveis.

Planen var å ligge på DNT-hytter hele veien. Det satte standarden for innhold i sekken. Lakenpose, ikke fuel og brenner, minimalt med mat. Vi kjørte buss fra Stavanger til Haukeliseter Fjellstue søndag ettermiddag 10. april. Ved annomst kl 01:25 på natta dumpet vi i sovesalen og fikk noen timer på øyet før frokost og klargjøring til avmarsj. Kl 10 satte vi kursen sørover over «Ståvatn». Tåkedisen ble raskt fortrengt av ei hissig sol på himmelen. 5 cm nysnø i tillegg satte standarden for solfaktor. Jeg smurte meg først da vi kom fram til Holmvatnhytta ca 6 timer senere. Kjempelurt. Det fikk jeg bokstavelig talt svi for. Jeg valgte også å teipe gnagsår etter ankomst Holmavatnhytta. Enda lurere. Det ble også ei pine. Jeg var også steinklar og ivrig for å «jobbe på» i fjellheimen. Svetten rant. Jeg var virkelig lur denne første dagen. Hvor var all kunnskap, erfaring og rutine tatt veien? Trodde jeg virkelig at jeg skulle slippe unna?

Flott nedfart
Flott nedfart

Disse tre sløve øyeblikkene gjorde at jeg tok meg selv litt i nakken. Alt skulle fikses med en gang. Skopuss, tilpasninger her og der, taping av bein, lufting av bein, stropping av hull i klær og utstyr med nål og trå, reparasjon av glidelås og reim på sekk, justering av kortfeller, solkrem PÅ, smelting av snø etter hver slurk med vann, fokus på å gli ut hvert steg under marsj, disiplin i pausene med bekledning. Jeg prøvde å holde meg unna snarveiene, tanken om at noe går over av seg selv, være forut og hindre at jeg kommer på hælene og begynner å hate. Dette var en god vekker, en vekker jeg ble glad for å ha gitt meg selv. Det gjorde så mye med motivasjonen videre.

Vi hadde tre dager med sol
Vi hadde tre dager med sol

Vi hadde tre dager med sol, og tre dager med overskyet vær. Noe vind og snø en dag, men det var lite vi fikk jobba i uvær. Det ble heller en kamp om hvor lettkledd en egentlig kunne tillate seg å gå. Det ble for det meste netting over og under med oppbretting av armer og bein. Solskille etter reimene på staven, og det klassiske Pandaskille i trynet. Fikk sett fregnene mine også, ikke ofte de blomstrer.

 

Turen gikk for det meste langs kvistet vinterløype hos DNT. Denne ruta ble kvistet til påske og ikke vedlikeholdt etter dette. Mange steder hadde kvistene falt ned og blitt dekket med nysnø, andre steder var det motorvei og bare å mate på med kilometer.

 

Dag 1, 11.-12. april. Haukeliseter-Holmavatnhytta. 20 km. Dette var dagen for innkjøring av disiplin, rutiner og materiellkjennskap. Tåke ble byttet ut med påskestemning. Holmavatnhytta var en eldre hytte med sin sjarm. Flott utsikt utover Holmevatn. Gass, ved og stearin. Snøsmelting og klær til tørk.

Dag 2, 13.-13. april. Holmavatnhytta-Jonstølen via Bleskestadmoen. 31 km. Dette ble den lengste dagen i antall timer, og den mest krevende fysisk og mentalt. 12 timer på tur. En kjip feilnavigering opp Valajuv med «noen» høydemeter (som måtte kjøres ned igjen), og en vanskelig nedfart hvor det var vanskelig å finne igjen merket løype. Vi opplevde noe misvisning mellom kvistet løype på kartet og den faktisk kvista løypa også. Vi måtte av med skiene ned en skrent, gjennom et elveleie og på en grusvei. Alt dette i nærheten av Bleskestadmoen da vi kom ned på lavere høydemeter mot gamle Mostølen hvor våren begynte å melde sin ankomst. Jonstølen var en ny hytte med flott utsikt. Dette var også stedet hvor en i gruppa tok det tøffe valget om å trekke seg fra turen. Med blødende gnagsår tok han seg ned fra fjellet og ned til sivilisasjonen for å bli fraktet hjem med kollektivtransport.

Rigget for godvær
Rigget for godvær

Dag 3, 13.-14. april. Jonstølen-Krossvatn. 16 km. Det var et ønske om å bestige Snønuten på denne etappen, men pga gnagsår, skareføre og litt vind og snø så utgikk det. Da ble det heller en direkte marsj til Krossvatn. I Kyrkjesteinskaret møtte vi to pensjonister med hver sin pulk. De skulle gå på ski fra Gilja til Tyinkrysset. Derifra skulle de sykle til Nordkapp. High five til dem, utrolig kjekt å se folk på tur. Det var svært lite folk å se ellers på turen. Kyrkjesteinskaret var forøvrig bratt, kjekt med litt klatring!

Dag 4, 14.-15. april. Krossvatn-Storsteinen via Vassdalstjørn og Hovatn. 31 km. Godt driv denne dagen, forholdsvis flatt hele veien. Fantastisk flott natur. Her krysset vi Blåsjø og det var bare magisk. Blåsjø er Norges største energimagasin på 82 km2, en kunstig innsjø oppdemmet med 11 demninger. Her kjente jeg på godfølelsen, gleden og endorfinrusen. Tanker om hvor heldig jeg er som får oppleve. Her var det stillhet og et evig bredt smil på hele turfølget. Et mektig skue.

Dag 5, 15.-16. april. Storsteinen-Grautheller. 25 km. Turen går mot slutten med blandede følelser. Idag ble en dag med monoton marsj langs Svartevatn i timesvis. Svartevatn var den største dammen i Nord-Europa da den stod ferdig i 1976. Litt dårlig sikt og lavt skydekke. Tung snø med kladding gjorde mye av dagen småtung. Her var det bare å gå i modus og mate på i god gammel 50-10 disiplin. Dette var forøvrig første gang med signal på mobilen etter at bussen nærmet seg Haukeliseter natt til mandag. Utrolig deilig å høre fra de hjemme, og det å kunne gi lyd fra meg og si at jeg hadde det bra. Dette ga kroppen en boost. En i gruppa fyrte på en sang på mobilen i noen sekunder, helt merkelig deilig. Musikk er fantastisk. Men samtidig en forurensing i den absolutte stillheten som i seg selv er helt utrolig!

Skipause
Skipause

Dag 6, 16.-17. april. Grautheller-Ådneram. Nå var gruppa og kroppen inne i gode rutiner. Jeg var oppe kl 06. Fyra i ovnen og satte på kokekaffen mens soloppgangen tvingte seg fram. Nydelig stund med tid for refleksjon. Døgnets absolutt fineste tid. Denne dagen ble en vemodig dag. Vi fikk knallfint vær igjen, kunne egentlig mata på i bare speedoen. På en av de siste nedfartene testa vi å kjøre uten feller. Dette var gøy for alle unntatt én. Hun gikk på trynet og kjørte seg bom fast. Armer og bein, ski og staver, og hodet. Trødd ned i tung og våt snø. Med sekken som punktum på det hele. Det var vel det eneste fallet verdt å nevne. Eller vent litt. Jeg hadde vel også ett. På vei ned etter å ha passert Kyrkjeskaret. Konturene var umulige å se pga lysforholdene. Jeg så det var en bakke, men hadde virkelig ikke peiling på hvordan det så ut. Jaja, straight line! Boom. De bak meg så kun fellene i lufta.

Vi endte opp på Fjellbutikken like nedenfor Ådneram. Der hadde vi kjørt opp en bil uka før.

Det nærmer seg slutten på turen
Det nærmer seg slutten på turen

Til slutt noen avsluttende tanker. Jeg gikk med kortfeller hele veien pga svært varierende snøforhold. Glider i fellene med varierende glid og klabbing. Snev av snøblindhet pga solbriller som ikke dekket godt nok til i sidene. Snev av betennelse i begge triceps-festene ved albuen. Solbrenthet i trynet. Gnagsår og taping. Sekken jeg brukte var en enkel storsekk. Denne var ikke egnet for vekten jeg bar på. Så nå har jeg investert i Norrøna Recon med ramme, en trofast traver for tunge bører.

Jeg må si jeg er utrolig fornøyd med innsatsen som DNT gjør med alt av løyper og hytter og andre tilbud. Vi får rammene servert i fanget, det er bare å komme seg ut og oppleve. Takk for turen til Adam, Torild og Fredrik. Og takk for turen til DNT. Nå er påsken rett rundt hjørnet folkens. Godt fjellvett, god påske og god tur!

Ut på tur aldri sur
Ut på tur aldri sur

Legg inn en kommentar