En liten helgetur til Skarven

Av Tommy Lien14. april 2017

Nord-Trøndelag Telt, Soveposer og lignende Turer

Snøkledd landskap
Snøkledd landskap

Så der var vi igjen. Helg og atter en forpliktelse -fattern har bursdag, og han er frekk nok til å invitere til selskap på lørdag ettermiddag. Fedre er viktige, de må man ta vare på. De disponerer tross alt arven din.

Hva f… gjør man når man må på selskap? Jo, man drar selvsagt til fjells etter kakefesten. Som sagt så gjort: jeg og min kjære stod klare i skisporet klokka 21.00 på lørdag aften. Skispor er vel en overdrivelse, blaut myr er vel mer beskrivende. Vi var uansett ved fantastisk godt mot. Vi trengte ikke gå langt inn i skogen før vi fant litt skaresnø å gå på. Natten var PERFEKT. Vi hadde både snø, myr og gjørme å gå i. Skyfri himmel og nesten fullmåne. Hodelyktene ble i sekken. Vi gikk halvveis til Storskarven før vi ble enige om at det var best å sette opp camp. Vi har… eller samboeren min har en likhet med Monsen: de liker å ligge i påsan!

Vi var utrolig nok flinke til å komme oss opp relativt tidlig på søndag. Vi hadde ikke gått mer enn et par kilometer før samboeren min stoppet og sa at «dette går faen ikke». «Que pasa hombre?» var seff spørsmålet mitt. «Den hånda mi er (superlativ, superlativ @&#»! osv.) ikke bra!» Vel, forklaringen er at hu hadde ramlet i svømmehallen ei uke tidligere. Hu mente selvsagt at hevelsen ville gå ned, sikkert bare kraftig forslått. Det gjorde den altså ikke!

Skader på tur
Skader på tur

Hu prøvde å spjelke hånda for å kunne fortsette, jeg lo mer enn litt. Jeg kunne jo seff ikke unngå å sende bilder til våre venner i hjelpekorpset (samboeren er aktiv i Røde Kors Hjelpekorps). Konsekvensen av det hadde jeg ikke helt tenkt igjennom: de var mildt sagt startklare for å komme og «redde» oss. Jeg hadde vel mer jobb med å stoppe dem enn å stelle med kjæresten.

En liten digresjon. Min elskede er som sagt aktiv i hjelpekorpset, mens jeg er tillitsvalgt i DNT. Hu bruker å referere til oss som mennesker som må ha treretters middag og god seng på fjellet. Jeg bruker å svare henne: «Hadde det ikke vært for oss i DNT så hadde ikke dere i hjelpekorpset hatt en skit å gjøre». Vel, tilbake til historien.

Der sto vi da. Hu med spjelket hånd. Jeg med en jævla lyst til å gå videre. Da sier min elskede ting som får meg til å elske henne enda mer. Etter noen saftige glosser med bannskap som du må være fra Lånke for å forstå (Lånke er 5 kilometer fra der jeg er født og oppvokst. Det bor 100 mennesker der og jeg forstår ikke et ord av hva de sier, men frøken Levina som er født og oppvokst på Nordpolen skjønner språket perfekt), mye fliring og litt mer bannskap sier hu: «Jeg går ned til camp, men du MÅ gå videre». Ikke rart jeg elsker henne? Jeg var seff ikke tung å be.

Da startet oppstigningen. Tro meg, å være i dårlig form hjelper, for enhver stigning får deg til å føle deg som Børge Ousland. Det var skaresnø og islaget var sikkert en jævla 1 cm tykk, og polert. Det hjelper ikke stort med halvfeller heller. På en eller annen måte klarte jeg å rote meg opp til rota av fjellhelvete. Når jeg stod der så jeg seff normalruta og sørøst-ruta, men jeg er så utrolig heldig. Jeg er fantastisk mye tøffere enn smart. Begge de «gode» rutene var lette å komme opp. Og med min livsfilosof er det da latterlig å gå den veien.

Så jeg fant selvsagt en vei via nabotoppen som ikke trengt klatring (tenkte jeg da). Det er egentlig ikke lov til å være så dum…

Jeg kravla opp til det ble så bratt at stegjern og øksa måtte frem. Min briljante plan var å gå rett opp til et parti som bare var is på fjellet. Så skulle jeg gå 50 meter til høyre og langs en renne til toppen. Det høres kanskje ut som en veloverveid plan? Det var det ikke!!!

Jeg fikk et par veldig hyggelige og slitsomme høydemeter rett opp. Jeg koset meg så mye at det nesten må skrives med «zzzzzz». På vei opp så jeg masse steiner som stakk opp av snøen/isen/skaren og syntes det var magisk vakkert, og det var det også – helt til jeg traff isen! Jeg traff isen 50 meter før jeg trodde. Det så ut som snø, dermed hadde jeg ikke hardt nok spark til å holde meg på plass. Hva skjer da tror dere? Jo, jeg tar selvsagt et svalestup Charlie Chaplin verdig. Jeg er i løpet av en brøkdel av et sekund på ryggen og klarer selvsagt ikke å snu meg.

 

Isøks klar til insats
Isøks klar til insats

Det er jo ikke så kult da, men jeg får god tid til å se hvor i helv.. styggbratt det partiet jeg har plystret meg opp. Nå var ikke de stenene like vakre mer. «Fytti helv…» er det eneste jeg tenker foruten at jeg må få stoppet.

Jeg sikter mot den nærmeste steinen, med et utopisk ønske om å ikke dø. Jeg var sikker på at jeg kom til å seile ned 200 høydemeter og treffe en stein eller 100 på veien ned. Man får tid til å tenke ganske mye på ett sekund. Jeg så for meg meg selv liggende på bunnen, så dau som det er mulig å bli. Meg som et matfat for kråke og jerv. Jeg var ikke lite dramatisk akkurat… Jaja, ikke noe er så ille at det ikke er godt for noe. Kråka får iallfall en fest.

Den gang ei!!! Jeg traff steinen min og klart å henge øksa i den. Der hang jeg på magen med øksa i steinen og jeg liggende i snøen ved siden av. Jeg klarte å karre meg heseblesende opp på steinen. Den var heldigvis så stor at jeg kunne sitte på den.

Har dere som barn noen ganger lekt «bakken er lava»? Hvis dere har det så vet dere følelsen jeg hadde der på steinen. Der satt jeg da alene og visste at jeg måtte tråkke ut i «lavaen» igjen. Det første steget var som å være barn igjen. Jeg var livredd! Etter trinn femten, tretti, førti og femtitre føltes alt helt ok.

Femtifire – ikke så veldig bra. Der gikk jeg på hodet igjen. Jeg tenkte: «I helv… dette er ikke mulig! Er jeg ment for å dø på denne lille knausen?!» Jeg bestemte meg for at det er jeg definitivt ikke. Jeg har en kjærest og datter som elsker meg. Jeg elsker dem velig høyt og jeg har mye igjen i livet som jeg vil gjøre. Så mye livsfilosofering fikk jeg til (ja også det at jeg hadde lyst på kaffe da) før jeg hadde snudd meg og klart å «ligge på øksa». Rutsjeturen min stoppet, men jeg ble liggende på øksa så lenge at jeg ble kald på lårene og overbevist om at jeg måtte ha kaffe. Kaffe er en strek motivator.

Jeg hadde fortsatt 100 meter ned; det brukte jeg 1,5 time på. Hvert skritt og hvert hugg med øksa var hardt. Når jeg endelig hadde kommet meg ned så var jeg tilnærmet ødelagt i hver muskel. Lykkeligere mann for å ikke nå toppen har vel aldri blitt sett i områdene rundt Skarven. Jeg var så høy på adrenalin at jeg slengte på meg NATO-planken og kjørte telemark (noe jeg overhodet ikke kan) ned mot camp og kjæresten min. Det ble selvsagt mørkt før jeg nådde myrhølan og måtte gå på beina. I min ekstreme visdom så regnet jeg med å finne camp ved å bruke retningssans, lyset av bålet og lukt.

Den gang ei. Jeg gikk 300 meter feil til øst før jeg fant veien til campen. Jeg var temmelig bekymret for min elskede da jeg nærmet meg (selv om jeg rasjonelt vet at hu er jævla flink på fjellet og har vært ute en vinternatt før).

Storskarven 2.5km
Storskarven 2.5km

Jeg følte meg litt som Ingstad da jeg møtte en helt mørk camp. Samboeren min ropte: «Jeg elsker deg, men hvorfor i helvete har du tatt med alle fyrstikker i helle NORGES LAND!»

Urutinert! Hu lærer heldigvis av erfaring, og konkluderer med at hu må begynne å røyke – da har man alltid med seg fyrtøy. Vi fikk fikset et bål og laget oss på en ganske udramatisk måte middag, kanskje det eneste som var udramatisk på hele turen. Det var seint søndag aften og vi fant ut at vi måtte ta fri på mandag og hu måtte komme seg til legen fort som f. Jeg er jo selvsagt en pliktoppfyllende ung

herremann så jeg sendte melding til sjefen min og fortalte med en god dose ironi at «vi er frivillig fast på fjellet og jeg nekter å komme på jobb i morgen». Jeg syntes selv at jeg var hysterisk artig. Det gjorde ikke han. For andre gang på to dager måte jeg overbevise noen om at vi ikke trengte å reddes, det tok bare litt ekstra tid. Jeg prøvde å forklare han at vår eneste nød besto i at vi hadde litt lite kaffe, men han var døv på det øret. Etter mye frem og tilbake på SMS forstod han at vi hadde det helt knall.

Da vi våknet mandag morgen – eller var det tidlig formiddag? – pakket vi bare sammen og tuslet ned til bilen. Jeg var litt bekymret for hånda til frk. Levina, men det gikk overraskende greit.

Til slutt fikk vi hu til legen og for å gjøre en lang historie kort så var det selvsagt brudd i hånda. Legen var vel mer enn litt imponert over at hu hadde gått med brukket hånd i ei uke og ikke minst at hu hadde vært på skitur. Egentlig tror jeg at han i sitt stille sinn tenkt «herregud, for en idiot».

Og som alle historier bør avsluttes. DET VAR EN FIN TUR!!!

Legg inn en kommentar