Romsdalshornet – på godt og vondt

Av Håvard Flatmo21. november 2016

Ekspedisjoner Møre og Romsdal Turer Turskildringer Utfordring

Det er flere grunner til at jeg innimellom skriver disse tekstene om klatreturer jeg har vært på. En viktig grunn er at det er min måte å huske på. Jeg liker å skrive noen ord om turen mens minnet er ferskt, slik at jeg senere kan gå tilbake og vekke minnet på nytt. En annen grunn er at jeg ønsker å inspirere andre klatrere til å oppdage nye steder og å få lyst til å oppleve nye elementer innen klatresporten. De fleste klatrer på plast innendørs, noen sportsklatrer på lave vegger utendørs, men veldig få klatrer opp fjell. Selv bor jeg i Trøndelag, og kan varmt anbefale Trondheim klatresenters kilekurs, som gir en god og trygg innføring i grunnleggende kileklatring.

Denne gang gikk turen til Romsdalsalpene og en av de mest kjente fjellene, Romsdalshornet (1550 moh). Vi skulle klatre Nordveggen på sju taulengder. Denne dalen er ellers kjent for utmerkete forhold for alpin klatring, og mest berømt/beryktet er kanskje Trollveggen.

Romsdalshornet sett fra E136.
Romsdalshornet sett fra E136.

 

Bjørn Solem og jeg, Håvard Flatmo, kjørte nedover via Dombås og Åndalsnes på tirsdag. Vi teltet i regnvær helt innerst i Vengedalen og våknet klokka seks onsdag morgen for å begynne anmarsjen til Hornet. Vi laget frokost, og var nesten klar til å begynne traskinga da Bjørn oppdaget at han hadde glemt både klatresele og klatresko hjemme på Hell. Etter litt grundig, taus surmuling fra meg, og et utall latterlig dårlige unnskyldninger fra Bjørn fant vi ut at vi måtte kjøre ned til Åndalsnes igjen for å kjøpe utstyr til Bjørn. Ingen butikker åpnet før 09.30, så vi satt i over to timer og ventet på å få shoppe. Jeg kan åpent innrømme at jeg fortsatt surmulet. Bjørn kjøpte endelig klatresele og vi bestemte at han skulle klatre i anmarsjskoene sine, og at jeg skulle ta den tyngste (og artigste) ledklatringa med mine klatresko. Aldri så galt at det ikke er godt for noe… Vi kjørte i et rasende tempo opp Vengedalen igjen, og den tomme parkeringsplassen vi forlot var nå fylt opp med over tjue biler. Vår plan var å være først i veggen, nå måtte vi klatre i kø.

Bjørn Solem i godt driv i retning ura under Hornet.
Bjørn Solem i godt driv i retning ura under Hornet.

 

Den anbefalte anmarsjen går i en omvei opp og over en fjellrygg, men vi valgte den mer direkte steinur-anmarsjen rett opp fjellet. Den er brattere, men vi sparte inn litt tid. Halvannen time senere var vi oppe ved det vi trodde var innsteget til ruta. Det hadde blitt brattere og brattere, og til slutt hadde jeg kommentert til Bjørn at her går jeg ikke opp uten sikring, så vi laget standplass og jeg startet å lede opp veggen. Da vi sjekket klatreføreren viste det seg at vi allerede hadde passert de to første taulengdene som var gradert til 2, og allerede var godt inne i den tredje taulengda som har en grad 4. Ingen tvil om at sikring var det riktige valget.

Håvard Flatmo og Bjørn Solem tar en velfortjent pause før tauklatringa. Trollveggen i bakgrunnen.
Håvard Flatmo og Bjørn Solem tar en velfortjent pause før tauklatringa. Trollveggen i bakgrunnen.

Det er grei klatring opp Nordveggen på Hornet. Tidvis enkelt, men med et par taulengder som er ganske interessante. Det er høyt og luftig og fantastisk utsikt. Den eneste ulempen er at det kan være noe folksomt. Det var flere klatrelag både over og under oss i veggen, og faren for steinsprang øker selvfølgelig deretter. Noen hadde kommet seg tidlig opp i veggen, så på vei opp møtte vi flere lag som allerede var på vei ned. Rappellruta går omtrent samme plass som klatreruta, så det er trangt om plassen. På standplass var det normalt å si hei både til den som sto der fra før og den som kom klatrende bakfra. Ulempen med dette er at vi én gang ikke fikk den beste standplassen på den hylla vi ønsket å sikre fra, etter som den allerede var opptatt, men det er gode nødløsninger på Hornet, så det gikk fint.

Det er bratt på det bratteste, men for det meste ganske gode tak.
Det er bratt på det bratteste, men for det meste ganske gode tak.
En klatrers våte sikringsdrøm.
En klatrers våte sikringsdrøm.

Det er mange grunner til at så mange klatrer Hornet: Romsdalen er berømt i klatreverdenen, Nordveggen på Hornet er ganske enkel klatring, Hornet vises godt fra europaveien ned mot Åndalsnes, og det er en relativt kort anmarsj til fjellet. Lett tilgjengelighet gjør det enkelt for folk å klatre Hornet. Men sånn er det bare. Og Hornet er et fantastisk fjell. Ikke rart det er populært.

Bjørn Solem er straks klar til å begynne på en av sine anmarsjskotaulengder. Vil dette bli et nyord for Språkrådet?
Bjørn Solem er straks klar til å begynne på en av sine anmarsjskotaulengder. Vil dette bli et nyord for Språkrådet?

De letteste taulengdene gikk vi på minimalt med sikringer. På den nest siste taulengda satte jeg tre kiler. Da er det langt mellom hver sikring, men det var en grei 3-er med veldig gode tak til både hender og føtter hele veien. Det føltes aldri utsatt. Man sparer også inn litt tid ved å sette færre sikringer, og vi var drøyt bak skjema, så det var nok et riktig valg. Men du skal føle deg trygg før du tar et slikt valg. Livet er en lek, men man leker ikke med livet.

Bjørn Solem og Håvard Flatmo på toppen av Romsdalshornet med Trolltindene i bakgrunnen.
Bjørn Solem og Håvard Flatmo på toppen av Romsdalshornet med Trolltindene i bakgrunnen.

På toppen traff vi to kjekke karer fra Ålesund, de hadde kommet opp en noe enklere rute på den andre siden av fjellet, og vi bestemte oss for å rappellere ned i lag. Teorien er at om fire rappellerer på samme dobbelttau, så sparer vi tid, og slipper noe kø. Og teorien er fin den, men denne gangen glapp det i praksis. Vi lå allerede langt bak skjema, og det begynte å bli sent på dagen. Vi begynte å bli slitne, sultne og trøtte, og i et koselig firemannslag er det lett å miste oversikten. Vi surret fælt på et par av rappellene. Tauet satte seg fast, det ble tauvas og tida gikk. Men med løsningsorienterte og kreative personer i laget, så fikset vi opp i problemene og kom oss ned til ikke fullt så vertikal grunn.

I bakgrunnen ser vi Rauma og E136 til venstre og til høyre ser vi så vidt Vengedalen. Romsdalseggen var ikke tilstede da bildet ble tatt.
I bakgrunnen ser vi Rauma og E136 til venstre og til høyre ser vi så vidt Vengedalen. Romsdalseggen var ikke tilstede da bildet ble tatt.

Og dette er utfordringen når du klatrer fjell. Får du et problem, så må du løse det. Det finnes ingen alternativer. Du. Må. Løse. Det. Du lærer mye i en slik prosess. Får mye erfaring. Du kommer ned litt skjelven i knærne, men med en real dose selvtillit. Du har noen gode historier du kan fortelle til kompisene dine.

Kun noen meter igjen av rappellen, så er det bare å knyte seg ut.
Kun noen meter igjen av rappellen, så er det bare å knyte seg ut.

Vi var nede ved bilen i sjutida på kvelden, og hjemme først litt over midnatt. Burgeren på Oppdal var fantastisk, og jeg kjørte omtrent hele veien hjem til Stjørdal i bare sokkene. Det er godt å lufte tærne etter en lang dag med trange sko.

Det er drygt å kjøre fem timer bare for å gjøre noe så unødvendig som å klatre opp et fjell, men det er slike dager vi husker. En kveld foran TV-en eller en dag på kontoret er fort glemt. Den dagen du klatrer opp et fjell vil du huske for alltid.

Tau!

Legg inn en kommentar