Innerdalstårnet – veien opp og tilbake igjen

Av Håvard Flatmo8. september 2016

Møre og Romsdal Turskildringer

Vesteggen på Innerdalstårnet (1452 meter) i Trollheimen 2. juli 2016.

 

Denne historien handler hverken om nye oppdagelser, om å sprenge grenser, om å være døden nær eller store skritt for menneskeheten. Denne historien handler om tre kompiser som dro hjemmefra for å klatre opp et fjell.

Tore Karlsen og jeg, Håvard Flatmo, dro fra Stjørdal på fredag og kjørte ivrige i retning Byåsen i Trondheim, hvor vi skulle plukke opp Trond Børsting. Underveis diskuterte vi hva vi hadde fylt sekkene med, hva vi trodde vi trengte, klær, mat, drikke, hadde vi nok eller ikke. Har du med øl? Hvor mange? Får håpe det holder. Og en skvett brennevin også? Godt. Man skal kose seg på tur. Sekkene i bagasjerommet var store og tunge, og vi visste det var et godt stykke å gå fra parkeringsplassen og inn til Innerdalshytta.

Da vi kom fram til Trond så vi det lå en ganske liten sekk, to halvtau, noen kiler og noen kamkiler på trammen. Vi så forundret på hverandre. Er det sekken til Trond? Har han ikke med seg mer enn det der? Og det hadde han ikke. Trond har vært ut både en sommer- og vinterdag før, og han vet at hvert gram teller. Trond har kuttet tannbørsten sin i to både for å spare plass og vekt. Trond hadde også med øl, men bare en eneste en. Bært øl smaker best, sa han og satte seg inn i bilen. Gramatikken er ikke helt riktig på bokmål, da heter det «båret øl», men klangen av «båret øl» høres ganske feil ut så da skriver jeg «bært øl». Om lignende gramatiske friheter tas senere i teksten, så må du som leser bare leve med det. Dette er ikke norskeksamen.

Lærdom nummer en på turen handlet altså om pakking. Man både lytter til og iaktar erfarne fjellfolk og suger til seg all erfaring man kan få. Og når Trond prater så er det mye informasjon som kommer, mange stedsnavn og fjelltopper og daler, bekkefar og skar som han har en spesiell opplevelse med. Trond har nemlig vært på over 200 fjelltopper i Trollheimen over tusen meter, 235 nærmere bestemt. Sånt tar tid, og tid blir det mange gode historier av.

Tilbake til pakkinga. Det vi visste var at det var en times gange fra parkeringsplassen inn til hytta. Det vi ikke visste var at det var lange og dryge motbakker store deler av veien. Vi hadde kjørt til Innerdalen via Oppdal og Sunndalsøra, og hadde kun en kjapp bensinstasjonpølse i magen, så gåturen innover ble en svett affære for kropper som hadde behov for mer næring. Og i tillegg til mat og litt for mange øl, så skulle vi også bære en del kilo klatreutstyr. Men husk at bært øl smaker best, humret Trond igjen der han hoppet over lyngen med sin lette sekk. Tralalalala.

Tore Karlsen, Håvard Flatmo og Trond Børsting på vei mot Innerdalstårnet.
Tore Karlsen, Håvard Flatmo og Trond Børsting på vei mot Innerdalstårnet.

På veien inn så vi Innerdalstårnet reise seg. Tårnet er 1452 meter høyt og er sammen med Storsalen like bak kjent som Blåfjell fra TV-serien Jul i Blåfjell. Den perfekte formen på fjellet fra TV-serien er altså et bedrag som oppstår når du ser fjellet fra en bestemt vinkel. Et mektig skue. Vi var ganske små der vi sto på 400 meter og så opp på tårnet over tusen meter over oss. Opp dit skal vi, sa vi. Nesten uten usikkerhet i stemmen.

Innerdalshytta er egentlig to turisthytter, Gammelhytta og Låven, og drives av Kristiansund og Nordmøre turistforening. Gammelhytta er den eldste større turisthytta nord for Dovre og ble bygd i 1893 og har hele 31 sengeplasser, og i tillegg ligger den privateide Innerdal turisthytte på samme tunet, så det er godt med plass for mange overnattingsgjester. Innerdalen er et populært utfartssted for fjellfolk. Det er fine forhold for telting, og ved innsjøen lå det både kanoer og båter. Rene idyllen. Men vi greide ikke å ta blikket fra tårnet. Det ser bratt ut. Ja, det ser veldig bratt ut.

Vi spiste deilig frysetørket middag og koste oss med en bært øl på kjøkkenet i Gammelhytta, da det kom to fjellvante karer som ville slå av en prat. Da de litt etter oppdaget at de satt i samtale med Trond Børsting, forfatteren av boka Toppturer i Trollheimen, lyste det så stor glede ut av øynene deres at lyspærer og stearinlys var overflødige. Tore overhørte etterpå at de var svært fornøyde med å ha truffet «selveste Trond Børsting», så det ble vårt nye kjælenavn på Trond, Selveste Trond Børsting. De to karene tenkt muligens at både Tore og jeg også var overmennesker av Trond Børstings kaliber, og vi sa ingenting som kunne ødelegge det eventuelle inntrykket de måtte ha. Vi sa altså så lite som mulig i frykt for å bli avslørt.

Vi gikk tidlig til sengs og satte klokka på seks. Man må tidlig opp når man skal klatre opp et fjell. Jeg sov lite og ingenting den natten. Tankene gikk til det høye tårnet. Spenningen ved å ikke vite hva man går til. Angsten for høyden. Frykten for å falle. Snorkingen til Tore. Den grusomme snorkingen til Tore.

Vekkeklokka ringte og tre kropper spratt opp fra sengene på tremannsrommet og begynte å kle på seg. Smokk, smokk, frokost, nistemat. Jeg begynte å fylle vannflaska. Ikke fyll vannflaska før du må, sa Selveste Trond Børsting. Du vil ikke bære tungt lengre enn du må. Det er en bekk oppi lia. Jeg tømte ut vannet og stappet tomflaska opp i sekken.

De første noen og hundre meterene gikk vi på flatmark. Det var god stemning, nynning, plystring, en lystig tone. Vi var en flott trio med eventyrlyst og blikket hevet oppover. De tre musketerer, Ole, Dole, Doffen, De tre små griser, The Good, The Bad and The Ugly, for ikke å glemme The Police. Praten stilnet raskt. Innerdalshytta ligger på 400 meter og tårnet på 1452 meter. Differansen er over tusen meter. Det er mye. Spesielt med en sekk full av mat og tungt klatreutstyr. Ny visdom fra Trond: De kreftene vi svir av tidlig på turen får vi ikke tilbake. Ta det med ro. Finn et ok tempo.

Vi hadde et tidsskjema. Opp til første varde innen en time. Opp dit, så dit, så klatring, så ned igjen. Det var meldt regn til klokka seks, og underveis fikk vi en tekstmelding om at det var fare for lyn og torden klokka to. Hold tempo, ta planlagte pauser, vit hva du skal gjøre i pausen, drikk, ta av eller på klær, to minutter, gå videre, halvtime til neste pause. Trond instruerte oss i hvordan vi burde tenke på tur. Hvert gram teller, hvert sekund teller. Vi brukte en time opp til den første varden. Den ligger på cirka 700 meter. Både Tore og jeg begynte å bli møre i beina. Vi har trent mye på klatring, men ikke fullt så mye på å gå med tung sekk i motbakke. Og det var langt igjen å gå.

Tore Karlsen fyller vannflaska før siste stigning.
Tore Karlsen fyller vannflaska før siste stigning.

Det flatet ut. Godt til høyre for oss hørte vi elva Fluo, og der framme så vi Storvatnet. Opp fra Storvatnet går det en sti. Opp den stien skal vi. Vi hadde fått noen hundre meter med flatere terreng, men nå fylte vi flaskene igjen og begynte på oppstigningen. Nå var det skikkelig bratt. Jeg fikk krampe i begge lårene og måtte stoppe. Tøy og bøy. Det er så populært med yoga i enkelte klatremiljøer. Burde kanskje ha drevet litt mer med slikt. Alternativt gått mer på langtur. Krampa ga seg og turen fortsatte. Oppover og oppover. Steg for steg. Brattere enn brattest. Sparket du ut en stein kunne den ramle i hodet på han bak deg. Fikk du ubalanse kunne du rase ned ura. Tunge sekker er tunge å bære, men kan også ha en tendens til å få deg ut av balanse. Det gikk sakte. Tung pust. Svette. Møre bein. Svimmel i hodet.

Rundt 1100 meter stoppet vi opp. Anmarsjen var over. Tunge, slitne bein. Og vi hadde ennå ikke startet klatringa. Det var på tide å finne innsteget. Føreren for Innerdalstårnet er en håndtegnet blyanttegning med et par tekstlinjer ganske så unøyaktig forklaring. Vi visste at vi nå befant oss ved Skjæret, og «Fra Skjæret traverserer man ut i sørvestflanken på Tårnet, over gresshyller og grusrenner, til man kommer ut på ryggen. Ruta starter litt til venstre for eggen. Deretter går den stort sett langs eggen, som dog ikke er særlig skarp.» Beskrivelsen er av ruta Vesteggen. Vi så at det var litt slitasje på noe lav på noen steiner, og satset på at det var der vi skulle traversere utover. Nå er det så bratt at et feil steg fører deg kjapt noen hundre meter ned skråninga litt kjappere enn sunt er. Ut på eggen var det kanskje 50 meter klyving oppover på store steiner og hyller før vi fant innsteget. Om vi hadde funnet det uten Trond som hadde vært der før? Usikker. Dette er forklaringen for å finne innsteget: «Innsteg nedenfor og til høyre for stor innbuktning under stort tak.» Jada. Fjellet er stort. Det er mange innbuktninger og mange tak.

Følelsen av å være en hobbit på vei til Mordor.
Følelsen av å være en hobbit på vei til Mordor.

Vesteggen går altså opp den vestlige eggen og er en rute på cirka 200 meter og seks taulengder. Graden er satt til 4, men det var på typiske innerdalsgrader ifølge Trond. Altså mye tøffere enn graden skulle tilsi. I tillegg er du veldig høyt, det er veldig luftig, veldig utsatt, og det krever et sterkt hode å henge i et tynt tau noen hundre meter oppe i fjellveggen. Trond fortalte om en annen rute opp Tårnet på 5- som folk som normalt klatrer sjuere har store problemer med. Årsaken til at det er slik går tilbake til da den tøffeste graden for klatring var 6. Det som dengang var verdens beste klatrere satte grad 6 på det aller vanskeligste, og så ble de enklere rutene gradert deretter. Dette er det som ofte menes med fjellgrader, og dette er grunnen til at man alltid klatrer godt under eget nivå når man klatrer med kiler i fjellet.

Første taulengde tok jeg. Det kribler i magen når du står på omtrent 1150 meter, tar av deg anmarsjskoene, tar på klatreskoene og knyter deg fast i tauet, og det punktet du starter å klatre fra er cirka 400 meter oppe i en vegg som føles veldig vertikal. Det er langt ned. Den hytta vi gikk forbi nede i dalen er kun en liten prikk. Du er selv en liten prikk, et sandkorn, i en verden av enorme steiner.

Først en vanlig kile, så to kamkiler, så poppa den første kila. Ooops. Rett ned i fanget på Tore som står og sikrer. Ja, ja, de to kamkilene vil ta et eventuelt fall. Sabla irriterende at den første kila poppa. Å sette gode kiler er en kunst, og jeg strøk nettopp på kunstskola. Klatrer videre. Vi klatrer på to halvtau, rødt og gult. Tauet klippes annenhver gang. Først gult, så rødt, så gult igjen. Dette gjør vi for at kilene skal få minst mulig påvirkning under et fall. La tauene beholde mest mulig elastisitet. Hvis du faller og gult tau tar med seg den øverste kila, så er teorien at rødt tau har nok elastisitet i seg til å ikke ta med seg den neste. Fallet kan bli langt, men du faller ikke ned til foten av fjellet. Om kilene holder da. Det er jo vesentlig.

Håvard Flatmo koser seg med sikringsarbeid midt oppi Vesteggen.
Håvard Flatmo koser seg med sikringsarbeid midt oppi Vesteggen.

Første taulengde gikk greit. Dobbelt halvstikk i kile til venstre og dobbelt halvstikk i kile til høyre. Standplass. Sikring klar. Trond begynner å klatre. Etter hver kommer Tore. Alle tre sammen på standplass. Nye doble halvstikk. Aldri bryte sikringskjeden. Knyter opp åttetallsknuter, bytter ender. Ny mann skal lede neste taulengde. Det ser ut som taukaos, men er det ikke. Det krever et klart hode å holde orden på et taulag på tre. Trond kjører på. Nå ligger vi bak skjema, gutter. Trond tar et par lengder på rappen for å spare inn litt tid. Han er den erfarne. Effektiv. Trenger ikke å tenke like lenge på hvilken kile han skal sette og hvor han skal sette den. Har et jevnt sig oppover. Og vi begynner etterhvert å få rutine vi også. Klatrer med bare et par, tre meters mellomrom. Kommer til standplass. Knyter opp og knyter på nytt.

Håvard Flatmo nærmer seg toppen.
Håvard Flatmo nærmer seg toppen.

Når vi nærmer oss toppen roper Trond opp til Tore: Husk å ta et par steg ut til venstre og nyt utsikten. Oi! hører vi ovenfra. Det er loddrett og hundrevis av meter ned. Selfie tid! Opp med mobilen og knips. Ingen kommer til å tro oss uten bildedokumentasjon. Men ingen bilder kan gjengi følelsen av å henge så høyt i et tynt tau. Kriblingen i magen. Stemmene i hodet som forteller meg at det vi holder på med er et lett utslag av galskap.

Den siste korte taulengden tar Trond. Og han tar den på en eneste kamkile. Ingenting mer. Det var kanskje ikke mer enn 15-20 meter, men likevel. Jeg som gikk på rødt tau den siste taulengden plukket ned null kiler, Tore på gult tau plukket ned en. Det var drøyt. Trond er en hardhaus. Og stinn av selvtillit. Det går jo greit så lenge du ikke faller.

Trond Børsting leder den lille traversen midt oppi veggen.
Trond Børsting leder den lille traversen midt oppi veggen.

Og der, på en liten fjellhylle på omtrent 1350 meter knyter vi oss ut av tauet, tar av hjelmen og bytter tilbake til vanlige sko. Og klatrer videre. Ja, klatrer videre. Det første jeg gjorde etter å ha byttet sko var å klatre opp en hylle på omtrent normalgrad 4. Men har man klatret opp Vesteggen, så tar man litt enkel firerklatring uten tau på strak arm. Og vi kom oss opp de siste hundre metrene på den måten, litt klatring, litt klyving. Vi bommet på veien, klatret litt ned, fortsatte en annen plass og fikk til slutt øye på varden på toppen.

Det er ganske herlig å komme til toppen etter en lang dag på fjellet. Vi skrev oss inn i boka og tok det obligatoriske gruppebildet, og hadde knapt tid til å spise og drikke før vi måtte vende nesa nedover. Nå ble det tåke og dårlig sikt, og tette skyer betyr regn. Og det er tre timers gange i bratt fjell med tung ryggsekk før vi er tilbake på camp. Stien opp har grad 2, og det er så bratt at du blir ganske så engstelig og redd for å ta et feil steg. Det er bedre at det går litt for sakte enn litt for fort, sa Trond humoristisk. Med litt for fort mente han å falle. Og så begynte det å regne. Glatte steiner, glatte sko. Forsiktige steg. Veldig slitne kropper. Det skal lite til for å miste balansen i en slik situasjon. Vi tok skritt for skritt. Stadig nedover. Hvert skritt var et hardt støt i verkende legger og lår.

Regnet varte ikke lenge, og klokka sju var vi nede på Innerdalshytta igjen. Tolv timer på tur. Det var som å komme tilbake til Hobsyssel fra Mordor. Trond drakk sin eneste bært øl i går, så han fikk en av meg. Min var bedre enn hans, for jeg hadde båret min selv. Så satt vi der og gliste litt før vi dro på Turisthytta og spiste rømmegrøt og spekemat. Ikke lenge etter begynte vi å gjespe, og tre slitne, men veldig fornøyde kompiser gikk tidlig til sengs og sovnet med det samme. Jeg drømte om høye stup, dårlige sikringer og lange fall.

Dette var ikke noe stort skritt for menneskeheten, men et ganske så stort skritt for mennesket.

Tau!

Kommentarer

Legg inn en kommentar