Noe i horisonten

Av Christian Jensen14. juni 2016

Ekspedisjoner

Bjørn har kommet frem til Dye II
Bjørn har kommet frem til Dye II

Uværet ga seg etterhvert og godværet overtok igjen. Denne gangen med store pene skyer som la seg i horisonten og gjorde navigeringen til en fryd. Navigering har egentlig ikke vært det store temaet så langt i tekstene, men det har seg altså slik at vi i gruppen rullerte på navigering. Vi tok en dobbeløkt hver, altså 2 x 40 minutter. Det ble mest praktisk slik siden hver dobbeløkt hadde 5 minutters pause i mellom øktene og mellom hver doble økt var det ti minutters pause. Navigering når det er tett skydekke kan være veldig utfordrende fordi lyset blir flatt og konturene viskes ut. Da må man gå mer eller mindre kun på nålen i kompasset. Når det er noen skyer i horisonten, kan man sikte seg inn på formasjonene og korrigere med kompasset en gang i blant i tilfellet skyene har forflyttet seg noe. Og dagene etter uværet var slik.

Det var varmt og godt, om mulig nesten litt for varmt. På Grønland klager man ikke på sola, man tar av seg litt av den tunge bekledningen. Til tider gikk vi med bare legger og tynn ullgenser. Vi tok lengre pauser til lunch for å nyte det beste av dagen, ja faktisk så hadde vi det utrolig behagelig.

Teltet ved Dye II
Teltet ved Dye II

Dag nummer 7 tilbakela vi 35 kilometer. Lengre enn noen gang. Det var flott føre og humøret i gruppa var upåklagelig. Dag nummer 8 startet slik som dag nummer 7 sluttet. Med flott føre og fantastisk vær. Etter lunch la vi avgårde igjen og det var på økt nummer 9 følget plutselig stoppet opp. I det fjerne så vi en liten hvit kuppel i horisonten. I mange dager hadde vi sett is, himmel og skyer i alle fire himmelretninger, men dag nummer 8 så vi altså noe annet på ca 115-grader.

DYE-II var en av de store målene med turen og nå lå den der i det fjerne. Tempoet i gruppa gikk merkbart opp. Motivasjonen var merkbar. Vi avsluttet økt nummer 12 og nå var DYE-II begynt å bli større der den lå. Vi skulle egentlig ha sluttet av etter 12 økter, men planen hadde hele tiden vært å gå helt inn. Det siste strekket var avtalen å gå i eget tempo. Det ble noen naturlige grupperinger som tok fatt på de siste kilometerne innover mot restene etter den kalde krigen. Vissheten om at dagen etter ble en hel hviledag gjorde noe med motivasjonen. Det tok ikke så alt for lang tid før vi stod ved den forlatte radarstasjonen og jublet over å ha kommet frem til et av høydepunktene på den lange ferden over isen.

Tilbakesporinger

Legg inn en kommentar