Juratind

Av Tommy Lien18. november 2015

Annet Møre og Romsdal Turskildringer

Juret
Juret

En pingles bekjennelser

Tidligere har jeg skrevet en søt liten anekdote fra en av mange barneturer, men nå blir det alvor!

I sommer har jeg og Alexandra brukt mye tid i Romsdalen. Romsdalen er et fjellområde vi synes er veldig vårt, så vi prøver og besøke så ofte som vi kan. Særlig Isfjorden, men det er en topp vi har sett på som litt ekstra tøff og det er Juratind. Juratind er det høyeste fjellet du ser når du kommer ut av tunnelen mellom Åndalsnes og Isfjorden. Fjellet kan man ikke ta feil av det ser ut som en liten stein som balansere på toppen av et fjell. Det ser ut som det mest ensom og farligste sted å være på planeten.

Den steinen kommer til å ramle ned når som helst ! Det er jo galskap å prøve å gå opp på den. Den står jo bare der å balanserer. Vi hadde vært i Romsdalen i ei ukes tid å gått på mange topper. En av de siste dagene sto vi på toppen av Kirketaket og så utover fjellene.

Alexandra sa « faen det fjellet ser helt sykt kult ut. Satan skal vi ikke ta det»?

Jeg lar meg ikke bli bedt to ganger. Jeg var helt med, men ikke bare litt, bekymret for formen min. Jeg røyker ca 2 millioner sigaretter om dagen og tanken på en stigning på 1550 meter fristet ikke så jævlig mye. Mulig noe av dere lesere er enige med meg at fjell i Norge sjelden har mer enn 700-800 meter stigning fra «rota» til toppen.? Dette fjellet hadde det dobbelte!

Kirketaket i midten av bildet
Kirketaket i midten av bildet

Jeg var livredd for strevet. Jeg tror ikke Alexandra var helt trygg på formen heller. Hun hadde nok mye av den samme holdning som meg. Alle beskrivelser av turen er at den er luftig. Seriøst luftig! Og trenger tau de siste 50 meter, men det bekymret oss ikke nevneverdig. Vi er ganske vant til å henge i tau. Når vi nå da hadde bestemt oss for å ta turen, så kunne vi knapt vente på å få prøvd og nå toppen. Så det var bare å lete opp den første ledige helga.

OK, da var vi i Grøvdalen en lørdagsmorgen i september. Det var tydelig at vi begge tok dette alvorlig. Til og med Alexandra var oppe før klokka 11 (Vi sover begge veldig godt i telt). Vi startet med godt mot i et fantastisk høstvær. Det var ikke en sky på himmelen og vi var knallmotivert for det vi tenkte kanskje var en av de tøffeste turene vi hadde tatt på lenge. Vi tusla oppover lia og ventet egentlig litt på at det bratte skulle begynne, men det som er så kult er at vi hadde gått ca 700 høyde meter før vi syntes det begynte å bli bratt. Vi var ikke slitene, og hadde heller ikke brukt særlig lang tid, før vi var på plass i Hoemsskaret. Vi hadde valgt Nord ruta (selvfølgelig den tøffeste). Det var fortsatt relativt tidlig på dagen og vi trengte ikke være bekymret for lys.

Det er smalt, men ingen grunn til å sikre
Det er smalt, men ingen grunn til å sikre

Et lite stykke opp i nordryggen måte jeg gjøre litt ganske tøff kliving, sikkert grad 3. Jeg syntes det ble litt for vanskelig til ikke å sikre, så Alexandra fikk tausikring. Med sikring så var dette barneskirenn. Vi var begge i knallhumør og følte oss sterke og motiverte. Nå hadde det begynt å blåse ganske heftig. 10-12 meter i sekundet tenker jeg. Det er egentlig ikke så mye i fjellet synes jeg, men når vi kom til en egg som bare var en fingerbredde stor, så syntes Alexandra i sin visdom at det var på tide å sikre. Jeg kunne ikke ha vært mer enig! Vi var på ca 1600 meters høyde og eggen var som en kniv, med fall på en 200-300 meter på hver side. Jeg gikk over først. Det at jeg bare hadde en sikring i veggen stresset meg ikke så mye, men det at jeg ikke kunne snakke med Alexandra, på grunn av vind, stresset meg helt jævlig. Det å se hun stående med en fot på hver side av eggen og vite at det hun sto på var på størrelse med et frimerke. Hu hadde 200 meter fall på begge sider og hun var usikret!!! Vi hadde bare en nøtt mellom oss. Å det er for lite! Jeg så på henne at hu var relativt skeptisk på det vi drev med. På en finværsdag så hadde denne traversen sikkert vært helt OK. På en dag som dette med mye vind, bør man definitivt sikre skikkelig. Altså med betraktelig mer enn en nøtt.

Hu var først til å si det «vi avbryter ?» jeg var ikke sein om å si meg enig. Jeg var livredd!

Vi tok en relativ lett rappell ned av eggen. På vei ned følte jeg meg lettet, men samme sekund som føttene mine traff snøen på breen så spurte jeg meg selv hvorfor i helvete avbrøt vi dette. Været var ikke spesielt dårlig. Jeg kunne ha fikset bedre sikring. Alexandra kunne selvforankret skikkelig. Det var ikke fordi Alexandra var redd og ville ned.

Så hva var grunnen?

Ca rute valg
Ca rute valg

Jeg var rett å slett livredd for at noe forferdelig grusomt skulle skje med henne.

Jeg er helt sikker på at hvis jeg ikke hadde blitt nesten lammende redd for henne på eggen så hadde ikke hun blitt nervøs i det helle tatt. Jeg er overbevist om at hun så min frykt. Å frykt smitter. Når vi gikk ned fra fjellet så var det egentlig ganske slittsomt. Det er tross alt temmelig mange høydemeter. Jeg var mildt sagt ferdig med det fjellet. Jeg var trist å skuffet over meg selv. Alexandra kjenner meg veldig godt og hun vet at toppen ikke er så veldig viktig for meg. Jeg har ikke noe problemer med å snu. Enten fordi at andre føler seg utrygge eller fordi været er for dårlig, men å snu fordi jeg er en pingle det er ikke så lett for meg å akseptere.

Denne nedstigningen gjorde jeg uten å snakke om fjellet. Jeg var mye mer skuffet enn jeg trodde jeg kunne bli av å ikke nå en topp. Jeg er/var skuffet over mine ferdigheter/selvsikkerhet i fjellet. Noe som bekymrer meg veldig er at jeg ble så handlingslammet av min frykt for at samboeren min skulle skade seg. Alexandra er veldig fjellvant og hun klarer helt fint å ta vare på seg selv, så min frykt er totalt uberettiget.

I ettertid så har jeg tenkt en del på at det å gå i fjellet ofte handler om å føle mestring og å overkomme frykt eller fysiske prøvelser.

Noen ganger taper du mot frykten eller prøvelsene. På mange måter gjør det meg skuffet, men også veldig glad. For hvis jeg alltid kom seirende ut mot fjellet, så hadde det ikke vært en prøvelse å utfordre mine egne egenskaper eller frykter.

Hilsen Pingla

Legg inn en kommentar