Telttur med Miriam Del 2

Av Tommy Lien30. oktober 2015

Turskildringer

Aldri feil med grimaser foran kamera
Aldri feil med grimaser foran kamera

Hvor var vi ?

Jo, nå husker jeg !  Jeg hadde fått de to bøttene min med kaffe, ungene  var våkne og kjæresten lå og malte som en katt i soveposen. Hu sover uten tvil best i telt. Jeg fikk på dem ullklær innerst og regnklær ytterst. Morgenstellet glimret med sitt fravær. De så hverken  snurten av vaskekluten eller tannkosten. De fikk selvsagt en ekstrem næringsrik frokost bestående av både palmeolje, sukker og fett. Populært kalt Oreo kjeks.

Etter frokost så kom Alexandra tuslende med et stort smil midt i trynet. God morgen runget det over helle dalsøket. Tydelig at det var flere som hadde sovet godt og ikke som meg  trengte 2 liter kaffe for å bli i godt humør. Nå var ungene klare for eventyr. Vel, egentlig jeg og da. Når man er i skogen så synes jeg det er kjempe lett å finne på eventyr. I området vi var så er det mye bever og det bærer selvsagt skogen preg av. Så hva var da mer naturlig enn å gå på bæverjakt. De ungene kan være mer enn middels høylytt så en stille jakt på bæver er ikke dumt.

Steike her har det vært mye bæver !
Steike her har det vært mye bæver !

Der var vi da. 3 halvtullinger snikende langs elva i jakt på bæver. Vi følte oss som Helge Ingstad langt opp i de kanadiske skogene alle sammen. Og for de som ikke vet det så er bævern veldig vanskelig å få øye på. Jeg klarte selvsagt å se bæver et par-tre ganger når ungene så en annen vei. Så som dere sikkert skjønner så var nerver og fokus i høyspenn hos de to håpefulle pelsjegerne. De så jo levende bevis på alle trær som var spist på av bævern, men det var litt vanskelig å se forskjell på gnagemerker og knekte greiner da.

Begge ville selvsagt ha med fysiske bevis for jakten, så det ble samlet mellom 1 og 2 favner med «bæverpinner»  som skulle vises frem på skolen dagen etter.  Utrolig nok så var det ikke noen av de andre ungene på skolen som hadde vært i de dype skoger på bæverjakt med Helge Ingstad.

Når jeg var lei av å bekrefte at hver en liten pinne med noen form for merke på var spist på av bæver… og for å si det sånn, så er det mang en pinne i skogen med et eller annet merke på. Så da var det bare å prøve å lure dem med tilbake til basecamp.  Det var tid for  lunsj. Lunsjen var som en ernæringseksperts våte drøm  og  akkurat like næringsrik som frokosten: pølse med brød.
Hengekøye er aldri feil
Etter den sunne lunsjen og litt viktig dissing i hengekøya så var det krav om nye eventyr. Nå var det Alexandra sin tur å ta en vandring i de dype skoger. Eventyrerne ønsket å gjenoppta den store bæverjakten, men en av dem var så heldige å trampe i noe elgskit og da ble fokus skiftet ganske så raskt og dramatisk. Beverene ble glemt.  Nå var det fullt fokus på BÆSJ. Et fantastisk spennende tema (som ingen av oss kan en dritt om).  Alexandra hadde sitt såre strev med å lyge opp historier om ulver, bjørner og kamelskit. Den kanskje mest spennende etterlatenskapen de fant var avfallsproduktet fra en elg med diare. Nå fikk fantasien fritt spillerom. Hadde den spist sure reker eller var det surna tyttebær som hadde resultert i denne premierusa?

Det er helt sikkert kamelbæsj… Kult !!!!
Det er helt sikkert kamelbæsj… Kult !!!!

Når søndag ettermiddag kom og ungene var akkurat passe våte og kalde så var det på tide å dra hjem. Selvsagt ville de unge fjellfolka ha en natt eller to hundre til i lavvoen. Miriam mente at det selvsagt er fult mulig å bo i en lavvo fast. Særlig siden hun nå var fjellvant ifølge hu sjøl. Vi voksne kunne vel ikke annet enn å si oss enige. Hu kan jo alt om både bæverspor, Helge Ingstad og om å fyre bål.

Ungene var kjempe fornøyde med turen og opplevelsene de hadde hatt. De  hadde masse de ville vise frem på skolen og fortelle om til de andre ungene. (De fikk ikke ta med bæsj, men det hadde de gjort om de hadde fått lov)

I ettertid så har vi voksne tenkt en del på hva det var som gjorde denne turen så fin for oss alle. Det var jo egentlig rett å slett møkkavær. Kaldt og våt med en antydning av snø mellom regnet.

En ting er selvsagt at de var to unger.  Det at de er flere gjør at de finner på ting selv sammen, lettere når vi voksene må gjøre praktiske ting som å samle ved eller sette opp telt/tarp.

lett å fyre opp bål mener Litja vår
lett å fyre opp bål mener Litja vår

 

 

 

 

 

 

At ungene hadde skikkelig klær er kjempeviktig. Og da mener jeg ikke at de har noen fancy Bergans eller lignende, men skikkelige regnklær og støvler som yttertøy, og ull under. Dette er klær som ungene allerede har i barnehagen eller på skolen. Det er bare tull å kjøpe egne klær for å være i skogen i april.

Tarpen er også gull verdt. Det å kunne sitte tørt ute under tarpen og få tørket og varmet seg litt foran bålet er knall.

Deilig å sitte under tarpen og høre på regnet
Deilig å sitte under tarpen og høre på regnet

Før ungene skulle legge seg kokte vi opp vann og hadde i vanlige tomme brusflasker som vi la i soveposene deres. Dette førte til at posene var gode og varme da juniorspillerne skulle i seng.

Vår erfaring er at det er nettopp disse små tingene som gjør at en tur kan være himmel eller helvete. Vi merker også veldig godt på litja vår at desto mer erfaring hu får med å være i fjellet eller skogen desto mer gjør hu de riktige tingene sjøl uten at vi trenger å si ifra om alt. For eksempel, hvis hu begynner å fryse så kan hu springe et par runder rundt teltet for å få varmen uten at vi må gnåle om det .

Andre veldig positive ting synes jeg er at ungene opplevde en sterk følelse av mestring. Alt fra å lage pølsepinner med livsfarlige kniver, i alle fall i mine øyne, til å fyre opp i bålet. De lærte mye, eller i hvert fall alt jeg kan om bæver, veldig lite om bæsj, og om Helge Ingstad.  Belønningen for oss var at vi fikk en unik kontakt med dem begge på denne lille helgeturen vår .

Det er nå ganske lenge siden vi var på denne turen, men vi merker godt at vi har en spesiell plass i livet til Miriam også.

Og hun i vårt selvfølgelig.

Legg inn en kommentar