Telttur med Miriam Del 1

Av Tommy Lien11. oktober 2015

Turskildringer

Miriam og Lise foran lavvoen
Miriam og Lise foran lavvoen

Vi har en datter som da var 6 år og gikk i første klasse. Hu er ganske vant til å være i skog og mark, men det er ikke Miriam. Miriam er en klasse venninne. Litja vår Lise ville gjerne ha med en venninne på tur og vi var ikke seine med å si ja. Det er ikke dobbelt så mye jobb med å ha med to barn på tur, men halvparten så mye. Foreldrene til Miriam var kanskje litt skeptiske til å sende dattera ut i skogen på hennes første telttur i tidlig april, med bløt snø på baken og regn i lufta.

Miriam, Lise og Alexandra i campen
Miriam, Lise og Alexandra i campen

Uansett, Miriam fikk bli med. Vi skulle ikke akkurat langt. Jeg lyver ikke om jeg sier at vi var 150 meter fra bilen, men en av alle de tingene som er så fint i Norge er at du kan gå ut av bilen å være i «villmarka» med en gang.

Miriam og Lise utforsker vannkantene
Miriam og Lise utforsker vannkantene

Vel vi hadde lånt en lavvo med vedovn på jobb. Vi voksne var vel litt redd for at ungene skulle fryse. Litja bruker å se veldig alvorlig på meg å si med en veldig veslevoksen alvorlig stemme «Jeg er en frossenpinn jeg skjønner du pappa». Med en 10 manns lavvo så hadde vi mer enn nok plass til alle 4. Siden vi skulle så kort så dro vi med oss betraktelig mer en vi strengt talt trengte. Vi tok med et par små tynne madrasser til ungene og klær i «haug og dong» som vi sier i Trøndelag. Det var godteri nok for en to-tre 3. trinns skoleklasser på en lørdag kveld. Det var boller og brus over alt.

Miriam og Lise i hengekøya
Miriam og Lise i hengekøya

Ungene var jo i skogen. Da skal de selvsagt få bruke kniv og sag. Uansett om vi voksne sitter med hjerte i halsen og et blodtrykk som passer bedre til en sjiraff enn et menneske. Dette hadde vi selvsagt tatt med i planlegningen. Altså ikke blodtrykk, men at de hadde kniv og sag med seg. Vi hadde med selvsagt forberedt oss med nok førstehjelpsutstyr til at et middels utbygd feltsykehus ville ha misunnet oss.

OK, der var vi da. Ungene først på jakt etter en god teltplass. Den første plassen de fant var i en flott bratt nedoverbakke. Vi sa det var et strålende valg, men kanskje litt vanskelig å sove i en 60 graders helling. Deres andre valg var mer eller mindre i en bekk. Strålende det også, men vi ble enig om at det ikke er så kult å sove i en vassdam. Tredje valg var utrolig mye bedre og det var vi voksne veldig glade for. Vi var mer enn bare litt svette av å gå med to sekker hver og hendene fulle av telt og madrasser. De fant et flott sted med rennende vann, flat underlag og en hel skog av gran. Hva mer kan man be om?

De to unge håpefulle fikk være med å sette opp lavvoen og var knallfornøyde med egen innsats. Vel, vi var vel temmelig stolt av pågangsmotet også da. Været var ikke helt topp. Det var ganske kaldt og litt regn i lufta, men det la absolutt ikke noen demper på stemninga til debutantene.

Når det ble på tide å tenne bål så var de knallmotiverte for å hjelpe til. De plukket hele tre barnåler hver. Nei nå legger jeg på litt. De fant jo tre flotte friske bjørkepinner også. Som gode «villmark»-foreldre vi er, så fikk ungene selvsagt tenne bålet. Vi sto klar med både vann og brannsårsalve. Ungene syntes det var så gøy å fyre opp at de måte gjøre det tre ganger hver. Etter en masse opptenning av bål så fikk vi endelig i dem ei pølse og to. Nevnte jeg at vi igjen hadde hjertet i halsen og måtte ha lett hjertemassasje under pølsepinneproduksjonen?

Se! Her har det vært et dyr
Se! Her har det vært et dyr

Når ungen var mette oh gode, var det tid for sengen. Det gikk overraskende lett. De var slitne av all vedsankingen og bålfyringen. Vi fikk stappet dem i soveposene lagt dem til sengs. Nå var det tid for at de voksne kunne svelge hjertet og få ned blodtrykket litt. Det er utrolig artig å sitte sånn rundt bålet å høre ungene snakke uten at de vet at vi hører dem. De har fantastiske betraktninger og opplevelser som er veldig artig å få ta en liten del i.

Lørdag morgen våknet vi av barnelatter. Det finnes sikkert mange folk som synes det er såååå koselig. Jeg er definitivt ikke en av dem! Jeg vil våkne å få meg en 10-50 kopper kaffe i ro å fred før jeg begynner å leke med barn. Det er bare så innmari bra å ha flere barn på tur. Hadde bare litja vært med så hadde det vært «pappa,pappa skal vi klatre i et tre» og det før første kaffe! Nå som de var to,ignorerte de meg fullstendig. Jeg kunne rolig gå ut å gjøre morgentoalettet mitt og kokke kaffe. Det var ikke en kjeft som enset meg. Nå snakker vi himmelriket!

Etter 3 kjeller kaffe, var jeg klar for å møte dagen. Jeg gikk inn til ungene for å få på dem klær å få i dem frokost. Den bestod av en fin blanding av jordbærballerina og oriokjeks. Jeg spurte dem om de hadde sovet godt og om de hadde det bra. De var begge overlykkelige med roser i kinnene og smil om munnen. Frysipinnen sa at hu hadde våknet og frosset litt. Jeg fant raskt forklaringen på det. Hu hadde utrolig nok klart å rulle ut under teltduken på en 10 manns lavvo med underkroppen. Jeg ble imponert! Ikke bare av at hu hadde klart å rulle ut, men at det ikke var bare gråt å sutter over kulden. Soveposen var da naturlig nok våt, eller egentlig litt frossen da det nok hadde vært et par minusgrader om natta og frost både på bakken og på soveposen! Å gi dem vintersoveposene våre var tydeligvis et godt valg.

Stjerneformasjon
Stjerneformasjon

Sånn startet lørdag morgen.

Følg gjerne med på del 2

Legg inn en kommentar